Tok tiden tilbake 

En stressende hverdag, rushtrafikk og en sønn med alvorlig astma var noen av grunnene til at Karin og Rolf B. Hodt valgte å realisere sin landlige drøm. Flyttelasset gikk fra Oslos beste vestkant til Gjøvikregionens åpne landskap.

Tekst: Kathrin Myrvang
Foto: Arild Kristiansen

«Småbruk ønskes kjøpt, maks 12 mil fra Oslo». Annonsen som skulle snu opp ned på småbarnsfamiliens liv, stod på trykk i Aftenposten i 1996. Karin og Rolf håpte å komme bort fra det hektiske livet i hovedstaden, og la barna Martin og Nora få oppleve en ny og bedre hverdag. Forhåpentligvis med mindre stress og mas, og med mer tid til hverandre.  

- Vi ønsket å ta tiden tilbake. Vi hadde innsett at vi hadde blitt en slave av tiden, forteller de.

Drømmehuset. Etter overraskende mye respons turnerte de visninger både i Hønefoss, Tønsberg og Fetsund, før valget falt på gamle Søndre Homb gård i Østre Toten. Det fantastiske landskapet, den friske luften og drømmehuset lokket. 1. februar 1998 flyttet den lille familien på fire inn. Eneboligen på Bestum ble byttet ut med det 450 kvm store huset i Østre Toten. På kjøpet fulgte egen vikinggrav og en fem mål stor eiendom. 

- I første omgang var vi nok ikke helt bevisste på hvilke konsekvenser flyttingen ville få for oss, mener Karin. Hun er opprinnelig fra Helsingborg i Sverige, mens Rolf har tilbrakt mesteparten av livet som Oslo-gutt. Reaksjonene lot ikke vente på seg da de fortalte venner og familie at de ville flytte på seg - bort fra hovedstaden, og bort fra livet de har levd i mange år. 

- Mange av vennene våre lurte på om vi hadde gått helt fra konseptene, humrer Rolf.

Kreativ mentalitet. Mens Karin var hjemme med barna, startet Rolf, som har jobbet i reklamebransjen i mange år, en pendlertilværelse mellom Gjøvikregionen og Oslo. Etter noen få år ble han medeier og daglig leder i regionens største reklamebyrå, mens Karin tok utdannelse som interiørkonsulent gjennom NKI. I 2003 startet hun gave- og interiørbutikken «Huset på Landet». De første fem årene var butikken lokalisert hjemme i egen kjeller, noe som gjorde det mulig for Karin å kombinere arbeidstilværelsen med morsrollen. I 2008 flyttet butikken noen kilometer nærmere Mjøsas bredder, nemlig til Peder Balke-senteret på Kapp.

- «Huset på Landet» har blitt omtalt som Kapps mest særegne innvandrerbutikk, ler Karin, som selv bestemmer utvalget av produkter innen interiør, gaver, mote og hage. De fleste produktene er håndplukket fra svenske og danske leverandører.

- Det gjelder å tro på sitt eget konsept. Ikke alle hadde tro på at en interiørbutikk på landet skulle gå så bra, men vi opplever jo at kunder kommer langveisfra for å handle akkurat her, forteller Karin. - Det er utrolig mange kreative mennesker i Gjøvikregionen. Kunsthåndverkere, designere, musikere og andre kulturpersonligheter fins det mange av. Det er rett og slett en kreativ mentalitet her, med mange mennesker som liker å skape nye ting og nye levemåter, mener hun.

En trygg barndom. Etter å ha bodd i Gjøvikregionen i overkant av elleve år, har de klare meninger om fordelen ved å bo i Gjøvikregionen fremfor i hovedstaden - spesielt i forhold til barnas oppvekst. Martin har blitt 15 år og går i 9. klasse på Skreia ungdomsskole, mens Nora nettopp har feiret 12 års-dagen og nyter dagene i 6. klasse på Steinerskolen i Gjøvik. Karin og Rolf er skjønt enige om at tilværelsen som foreldre hadde vært tøffere i storbyen.

- Vi føler oss mye tryggere her. Da vi bodde i Oslo, hadde vi innbrudd både i bil og bolig opptil flere ganger. Her kan barna klare seg selv. De kan sykle til og fra venner og aktiviteter på fritiden, uten at vi trenger å være redde for at noe skal skje. Det hadde vi aldri turt å la dem gjøre i Oslo, forteller de.

- Også i forhold til ungdomstilværelsen og rusbruk tror vi at vi er tryggere her. Selv om narkotika finnes nesten alle steder, er nok stoffproblematikken mindre, legger de til.

Nytt nettverk. Selv om de ikke kjente en sjel i Gjøvikregionen på forhånd, skulle det ikke bli vanskelig å skaffe seg en stor omgangskrets.

- Vi var så heldige å ha fantastiske naboer som tok i mot oss med en gang, forteller Karin, som tør å påstå at hun har fått et enda større nettverk i Gjøvikregionen enn hun hadde i hovedstaden. Rolf er enig.

- Vi erfarte at de fleste var overraskende imøtekommende, forteller han.

Rolf mener også at det sosiale livet har en annen karakter her enn i storbyen.

- I hovedstaden står forventningene og de sosiale kodene mye sterkere. Bor man på østkanten er det for eksempel forventet at man spiller hockey, bor man på vestkanten spiller man bandy. Det finnes sosiale normer for hvordan man skal kle seg, hva man skal gjøre på fritiden og hva man skal bli når man blir stor, mener han. Rolf tror at det sosiale presset er mindre i Gjøvikregionen enn i storbyen.  

- Her kan barna faktisk drive med akkurat det de interesserer seg for, og Gjøvikregionen byr på overraskende mange kulturtilbud. Her får de delta i de aktivitetene de ønsker, uavhengig av hva andre mener, forteller han, og viser til at både Martin og Nora har funnet aktiviteter de trives med gjennom det lokale idrettslaget og det varierte kulturskoletilbudet i kommunen.

- De trenger ikke større plass å boltre seg på. Ikke ennå. Om noen år får de sikkert behov for å utforske den store verden, også utenfor Gjøvikregionen. Det skal de få lov til. Men Toten vil nok alltid være «hjemme» for dem - uansett hvor de velger å bosette seg.