Jeg har et minne jeg ofte reiser til når jeg setter meg ned og tenker på Toten.
Det er sensommer og akkurat passe varmt i lufta. I en nyinnkjøpt Peugeot 205 GTI barberer jeg asfaltkanten på veien fra Raufoss til Kapp. Takluka står på vidt gap. Hockeysveisen blafrer i vinden mens Tony Harnell i TNT vræler seg hes på et stereoanlegg med for mye bass. På Haugkrysset, akkurat der man tar farvel med skogen og bikker ned mot Kapp, stanser jeg bilen og går ut. Stirrende ut over grønngule åkre og Mjøsa tenker jeg at dette er verdens fineste sted. Noe slikt som dette går det ikke an å flytte fra.
Et år senere bodde jeg i Bergen.
Jeg ville videre, og var rastløs. Toten gikk for sakte.
Det er ikke den historien jeg forteller til alle jeg møter når jeg er på reise i Norge. Den knallrøde capsen med hvit Toten-logo skygger for solen og holder håret på plass, men den er også en fenomenal samtalekatalysator. Folk kommer bort for å snakke om Toten. At de har bodd der, jobbet eller utdannet seg der. At de var i militæret med en raring derfra, eller at de har hatt kjæreste fra Lena eller Raufoss. At de tenker på Toten når det er jul, fordi det er den koseligste dialekta.
Alle elsker Toten. Men de bor et annet sted. Og de reiser aldri dit på ferie. De fleste kan ikke huske sist de var på vestsiden av Mjøsa. «Hva skal jeg der, liksom», sier de.
Nei, hva skal de her, liksom?
Så hvis vi har god tid, forteller jeg dem om en visjon nesten formet som et eventyr.
En gang for veldig kort tid siden var det noen kommuner som kranglet om alt. Som oftest kranglet de ikke for å vinne, men for ikke å tape. De kranglet for å sørge at ingen av nabokommunene fikk det de selv burde ha fått. Det hadde de gjort i så mange år at kommunene nå var omtrent like fattige, og slet med omtrent akkurat de samme problemene. Så satt de der og skulte på hverandre fra hvert sitt rådhus, hvert sitt sykehjem og hver sin idrettsplass. En gang snur det vel, tenkte de. Men bare for oss, ikke for de andre.
En dag blir det kjent at den forhatte byen på andre siden av den store innsjøen er tildelt OL, fotball-VM, samferdselsdepartementet og nytt FN-bygg. «Nå får det jaggu være nok», roper kommunene fra hvert sitt rådhus, hvert sitt sykehjem og hver sin idrettsplass. Men ropene drukner i hverandre, og det er ingen som hører dem. I alle fall ikke i den forhatte byen på den andre siden av den store innsjøen eller i den største byen langt borte.
«Vi må slutte å krangle og heller samarbeide», sier plutselig en politiker. Hun blir stemt ut ved neste valg. Det gjør også de fem neste som foreslår det samme. Men den syvende gangen skjer det noe. Politikeren blir sittende med et nødskrik. Og innbyggerne kommer ut fra hvert sitt rådhus, hvert sitt sykehjem og hver sin idrettsplass for å snakke sammen. Nå forstår de plutselig at de har ulike talenter og ressurser, og at et samarbeid vil løfte alle.
Samarbeidet bærer raskt frukter. De får dobbeltspor og ny riksvei med tunnel til flyplass og motorvei, og blir plutselig et alternativ for pendlere. Etter mange år med nedgang kan regionen nå feire befolkningsøkning. Fordi politikerne nå blir heiet frem av dem som har valgt dem, tør de å tenke visjonært. De holder én hånd på rattet mens den andre hånden peker fremover. Man innser at eldreomsorgen blir bedre på sikt av at man satser på barnefamiliene. Utdanningsinstitusjonene trekker ungdom til regionen, og kommunen legger til rette for leiligheter til førstegangsetablerere. Etter endt utdanning trenger de ikke flytte på seg for å få jobb, idrettslag og foreninger med romslig kommunal støtte gjør det enklere å tenke på å stifte familie. De første turistene ankommer området, og blir møtt av nybygde hoteller og fritidsaktiviteter i skog og sjø.
«Dette er verdens fineste sted. Noe slikt som dette går det ikke an å flytte fra», tenker innbyggerne.
Og denne gang blir de værende.
Dette eventyret forteller jeg til alle som gidder å høre på. I ballsalen i Kristiansund, på puben i Svolvær, på kulturhuset i Tromsø og på teateret i Bergen. I forsamlingshuset i Edland, i konserthuset i Stavanger, på hotellet i Mo i Rana og på restauranten i Førde.
Og en gang kommer de til å høre det eventyret på Toten. Og tro på det.
Det skal jeg vedde en knallrød caps på.